Fuglane

Fortellingen om Mattis har betatt stadig nye generasjoner like siden Vesaas´ roman først kom. Han er så lett å bli glad i - Tusten, som han kalles i bygda. Vi drar kjensel på ham, både hos andre og i oss selv. Og likevel er det nettopp det at han er så annerledes, så helt seg selv, som gjør at han berører oss så sterkt - uansett hvor vi selv befinner oss i livet.

Mattis og storesøsteren Hege bor alene og i svært enkle kår. Hun strikker for å skaffe til livets opphold, men når Mattis tar seg en jobb, går arbeidet gjerne i stå for ham. Han lever mest i sin egen verden. En dag oppdager han rugda som trekker over hustaket. Han kommer til å tenke på seg selv som en slik underlig fugl, og tolker dette som et tegn på at noe skal skje. Ikke lenge etter slår lynet ned i et av de høye trærne utenfor huset. Dét ser han òg som et varsel – de tretoppene har han kalt for Mattis-og-Hege. Og når tømmerhoggeren Jørgen dukker opp, og får husrom hos dem, og Hege og Jørgen etterhvert blir kjærester, føler Mattis at hele hans liv er blitt forandret. Hva skal han gjøre? Mattis kan ikke tåle et liv uten Hege.

EN HELT NY VERSJON AV VESAAS´ MESTERVERK

Fuglane er dramatisert og filmatisert en rekke ganger, både i Norge og utlandet. Denne gangen presenterer vi Vesaas’ mesterverk i en helt ny versjon. Den er laget av Lasse Kolsrud, som også har regien. Han har de seneste årene hatt ansvaret for et helt knippe suksesser på Riksteatret, fra Bikubesong og Førstereis til Kan nokon gripe inn. Han vil gi historien sin unike blanding av robust fortellerglede og sorgmuntert alvor.

Riksteatret skal fortelle historier som forener et publikum over hele landet – historier som gir oss tilhørighet til kulturen vi lever i, som gjør vår felles livsopplevelse gjenkjennelig og levende og nærværende. Og viktig.

I norsk etterkrigslitteratur er Tarjei Vesaas’ roman Fuglane et slikt felleseie.